Knut på Filippinene

Seint mandag kveld kom Knut hjem fra en åtte dagers tur til Filippinene. Årsaken til turen var selvfølgelig en wakeboard-konkurranse. Siste stopp på Asia-touren. Denne gangen var det også aldersklasser og Knut var med på junior (14-18 år). Han kom på 2. plass, og fikk 200 dollar i premie!


Her ser dere Knut i farta.



Her er han sammen med vennene/konkurrentene sine. Så ut til at har hatt det gøy. Men denne uken starter alvoret. Blir nok hardt å klare å ta igjen det han har gått glipp av på skolen forrige uke.

En tapper bestemor!

I jobben som fiolinlærer møter jeg fattige mennesker hele tiden. Jeg pleier ikke å tenke så mye på det, og stort sett ser det ut til at folk klarer seg greitt. En familie har gjerne en inntekt på ca. 1000 kroner i måneden. Det hadde ikke holdt i så veldig mange dager for vår familie akkurat.
Men noen ganger, som på forrige tirsdag, møter jeg mennesker som egentlig ikke har en sjanse til å klare seg økonomisk i det hele tatt, men som likevel tappert prøver, slik som denne bestemoren dere skal få høre om nå.
Hun er en eldre dame, helsen ser ut til å skrante, hun har antagelig ingen utdannelse og har ingen pensjon som eldre i Norge. Hun bor på et lite rom sammen med minst tre barnebarn. Moren til to av disse har stukket av, og hun prøver dermed selv å ta seg av dem og førsørge dem.
Når en hører slike historier litt på avstand pleier jeg som regel å ikke tenke så mye på det. Det finnes jo så mange fattige og vi kan ikke hjelpe alle. Jeg pleier å tenke at aktivitetene vi tilbyr, som gratis fiolinundervisning og engelskundervisning, samt stipender til hjelp for barnehage og skoleutdannelse for mange barn er det gode hjelpetilbudet vi kan gi dem.
Men når jeg på tirsdag stod der utenfor rommet deres og hørte naboen fortelle om hvor vanskelig denne familien hadde det, gjorde det likevel sterkt inntrykk. Jeg hørte minstejenta på fire lå oppe og gråt og naboen fortalte at bestemoren ikke hadde hatt penger til å betale strømregningen, og at elektrisiteten kunne bli kuttet når som helst. Fireåringen går til vanlig i barnehagen i Immanuel, og får dermed i hvert fall et godt måltid mat til dagen + melk og frukt/snacks. Jeg har tenkt mye på denne familien de to siste dagene. Hvordan klarer denne bestemora å skaffe mat når hun ikke har noen inntekt, og det er ingen som hjelper dem.
På tirsdag gav jeg dem ikke annet enn fri fiolinundervisning. (De to eldste jentene har vært veldig ivrige til å komme på fiolintimene i hele høst, så de har akkurat fått lov til å ta med seg fioliner hjem for å øve. Jeg ville se hvor de bodde før de fikk med seg fiolinene, og det var grunnen til at jeg besøkte dem første gang for et par uker siden.)
I dag stod jeg på nippet til å reise bort for å gi bestemoren noen penger, men jeg ringte presten i Immanuel først, og han frarådet meg til å gjøre det. Jeg har veldig dårlig erfaring med å begynne å gi ut penger. Det ender nesten alltid med misunnelse, misnøye for ikke å få mer, mange nye forespørsler fra andre eller liknende. Men en ting er sikkert. Noe må gjøres!
Kanskje menigheten gjennom arbeidet i Lovsangshjemmet kan starte opp et hjelpeprosjekt for eldre som strever- slik som denne bestemoren?

Noen glad-nyheter!

Ton hadde grunn til å smile. Han kom inn på fiolin/musikk på Mahidol Universitet!

Presten i Immanuel, Adjan Ant og kona Brani, har fått sitt første barn. Gutten har selvfølgelig fått kallenavnet nång Imm.

Familien Tveten som er misjonærer i Mukdahan har også fått en gutt, Tomas.

Årets Haldteam er ankommet Thailand.

Knut har fått seg sponsor. En representant for merket Company så Knut på trening en dag, og tilbudte han en sponsoravtale. Wakeboardet dere ser på bildet skal være et av verdens raskeste og fleksible brett. Det tilhører nå Knut.
Han har ellers begynt å ta timer i elektrisk gitar og er veldig ivrig til å øve. Litt skateboarding og Rugby blir det også tid til.

En dag hadde vi koselig besøk av Chalom og Thanan. Ola har ellers nettopp kommet hjem fra musikkleir i regi av skolen. Han har i år også begynt å spille trombone, noe han synes er veldig gøy.

Kari sammen med skolelaget ble BISAC-mestre i fotball forrige helg. Nå er hun på en fire dagers tur for en organisasjon som heter Habitat. De bygger hus for fattige. Hun har ellers hatt noe på programmet hver eneste helg. I tillegg til fotballturneringer har hun tatt trener- og dommerkurs i vannpolo, vært med på orkesterseminar og sprunget 9,5 km Fun Run.

Ton på opptaksprøve

Ton er en 17 år gammel gutt som har vært med på aktivitetene på Lovsangshjemmet siden det startet opp for nesten 10 år siden. Han har alltid vært veldig positiv til å være med på det meste, men de siste årene er det vel musikken han har satset mest på. Han er veldig god til å spille Djakee som er et Thai-instrument, i tillegg til fiolinen. Hans store drøm er å bli fiolinist, og nå i helgen var både Susanna og jeg med han ut til Mahidol Universitet som ligger en times kjøretur ut fra Bangkok, på opptaksprøve.
På bildet over ser dere Ton, en annen gutt han ble kjent med der ute og Susanna. På bildet under Ton og meg før fiolinprøven. Jeg fikk være med å spille piano til.

Susanna, min finske kollega, har vært fiolinlæreren hans de 2-3 siste årene. På bildet under varmer de opp med litt skalaer.

Så var han ferdig. I løpet av to dager hadde han prøve i både musikkteori, engelsk, fiolinspill, rytmer og synge melodier etter noter. Han syntes det var så gøy at han hadde lyst til å gjøre det om igjen. Nå gjenstår det bare å se om han kommer inn, og dersom han gjør det må vi finne en måte han kan få finansiert studiet på.

Semesteravslutnings-gudstjeneste på LST

Fredag 25. september var det semesteravslutnings-gudstjeneste på bibel/presteskolen LST. Kjekt at alle salmene ble akkompagnert av thaimusikk-ensamblet. Hver fredag lærer studentene å spille thai-instrumenter, og nå fikk de praktisert det de hadde lært. Noen hadde også øvd inn en Thaidans.

Thaidans egner seg veldig bra til å uttrykke lovprisning til Gud. Hver bevegelse har en betydning.

Studentene hadde også øvd inn en sang på egenhånd som de framførte.

Her kommer noen flere bilder fra gudstjenesten. Tusen takk til Dag som var dagens fotograf.

Masse liv og lyd i Immanuel på lørdagsettermiddagene!

Hver lørdag er det fiolingruppeundervisning i Immanuel. Her ser dere første gruppa som stort sett består av førsteklassinger. De har time kl.15.oo og er veldig søte, ivrige og fulle av liv. Det er jo egentlig veldig positivt.

Likevel kan det bli vel i meste laget, selv for meg noen ganger, slik som forrige lørdag.

Noe av problemet er at barna ikke går hjem når de er ferdige med spilletimen. (Noen av dem kommer allerede fra morgenen av. De elsker å leke i og rundt kirken). I tillegg er det en del av de eldre barna som spiller etterpå som har med seg småsøsken som de har ansvaret for siden foreldrene jobber. Denne dagen var det da tilsammen 19 fiolinister, 4 småsøsken, 2-3 venner. En gjeng med ca 6-7 nabobarn var også involvert i en slags krigslek mot noen av barna i kirken (og visstnok bilene utenfor). Da klokka nærmet seg 18.00 og jeg holdt på å undervise de eldste, må jeg innrømme at jeg var ganske sliten og irritert, og undervisningen ikke særlig god.

Nå har jeg gitt beskjed til kirken om at noe må skje. Det beste hadde kanskje vært om noen kunne tatt med seg de minste til en park eller liknende, så de virkelig kunne fått sprunget og lekt skikkelig. De fleste barna bor jo veldig trangt, gjerne en hel familie på et lite rom, så jeg skjønner jo at de synes det er godt å få bevegt seg litt. Ellers er det jo fint at så mange barn kommer til kirken. En god del av dem kommer også på søndagen, og er med på søndagskolen.

Joke og Trang bygger hus

Etter gudstjenesten i Immanuel i går, ble Dag og jeg med Joke og Trang for å se på huset de bygger. Huset ligger i Bangkok, men ca 15 km fra Immanuel. Det var veldig landlig rundt der huset skal ligge, men mange hus er på vei. Her ser dere de lykkelige kommende huseierne på tomten. Grunnarbeidet er allerede ferdig, så det blir ikke lenge før hele huset står der, tenker jeg.

Det har vært utrolig å følge med Joke de siste ti årene.

Jeg traff han første gang da han nettopp hadde kommet fra Chiang Rai ned til Bangkok for å tjene penger. Han jobbet da som motorsykkeltaksi-sjåfør utenfor der vi bodde. Han skilte seg raskt ut fra de andre sjåførene i pågangsmot og iver etter å lære. Han var interessert både i å lære engelsk og få høre mer om kristendommen, og ble etterhvert med i Immanuel, først på engelsk- og sports-aktiviteter, men etterhvert også på gudstjenester og annet menighetsarbeid. 2002-2003 var Joke i Norge som Hald-student. Da vokste han veldig både som person og i tro, og har etter dette fått mer ansvar. Han var formann i menighetsrådet i Immanuel i den perioden de stod uten prest, og ledet menigheten på en fin måte. Han bodde en periode på lovsangshjemmet, og har fra da av sett og tatt seg av barna derfra, blant annet ved å hente og bringe til gudstjenester.

Han har nå i ganske mange år jobbet som kontorsjef på NMS-kontoret her i Bangkok. Han har hele tiden studert ved siden av jobben, og har nå Bachelore-utdanning, og han stopper nok ikke ved det.

For to år siden giftet han seg med Trang, en flott jente fra Vietnam. Hun har også god utdannelse og jobb, og nå bygger de altså hus. Joke sa til meg i går: Det er Guds velsignelse! Ellers hadde jeg aldri kunne vært der jeg er nå.